|
Lite humant å tvangsutsende afghanere til Afghanistan nå
Av Ahmad Y. Ghulami
…….det de lovte. Talsmannen for aksjonistene
understreket at de forsøker nå å presse norske
myndigheter til å etterkomme deres krav.
Disse unge mennene sultestreiken i protest mot norske
myndigheters vedtak om å tvangsutsende dem tilbake til
Afghanistan. Aksjonistene mente at Afghanistan ikke er
et trygt land og dermed ville det være livsfarlig å
tvangsutsende dem.
Det sies at det er inngått en avtale mellom Norge,
Afghanistan og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)
hvor høykommissæren har gitt uttrykk for at byen Kabul
er relativt ”trygg”. Norske myndigheter har vært flinke
til å benytte seg av dette og referere bestandig til FNs
anbefalinger om at det ville være forsvarlig å hjemsende
afghanere som for eksempel kommer fra Kabul. Men i
ettertid syntes det som høykommissæren følte seg mer
eller mindre misforstått/feiltolket av norske
myndigheter, og det var trolig på bakgrunn av dette at
høykommissæren hadde bedt om et møte med Arbeids- og
inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. De unge
afghanere som har fått avslag på sine søknader kan sies
å ha blitt en slags offer for en omstridt politisk
avtale. Slike omstridte avtaler kan bidra til å nedgrave
det gode bildet man har av nordmenn og Norge.
Det må understrekes at høykommissærens overveiinger av
sikkerhetssituasjon skjedde før de siste blodige
hendelsene i Kabul, der et amerikansk militær kjøretøy
overkjørte flere sivile biler. Hendelsen eller
”trafikkulykken” som det blir kalt av amerikanerne og
afghanske myndigheter skjedde den 29. mai 2006 i Khair
Khane (Kabul). Ifølge øynevitner uhellet førte til en
demonstrasjon, rasende folk hadde samlet seg og kastet
stein mot amerikanske militære kjøretøyer og den
afghanske politiet. Men demonstrasjonen ble mer voldelig
etter hvert og flere sivile folk er drept og såret.
Blant annet den 29. mai hendelsen i Kabul indikerer at
selve Kabul ikke er trygt. Dermed vil det være uklokt og
lite humant å sende afghanere tilbake til et utrygt land
eller by.
Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er blitt mye mer
ustabil og farlig i det siste, særlig i Sør og Sørøst.
Taliban og andre misfornøyde fraksjoner har økt
aktivitetene sine mot den sentrale myndigheten og den
internasjonale styrken, og det rapporteres hverdag om
veibomber, attentater og sammenstøtter. I følge NATO
styrken i Afghanistan forsøker Taliban å markere seg
også i Nord og Nord-vest i landet. Verken regimet i
Kabul og den internasjonale styrken har klart å opprette
ro og orden i Afghanistan og det er ingen ting som tyder
på at situasjonen kan forbedre seg i nær framtid. Dermed
det underlige her blir at afghanske myndigheter inngår
en avtale med Norge og FNs høykommissær om at de liksom
er i stand til å ivareta sikkerheten til afghanere som
eventuelt skal sendes ut av Norge.
Styresmakten og folkets forventninger
Enda en mer overraskende nyhet for regjeringen i Kabul
er Talibans økende troverdighet blant vanlige folk i
enkelte områder. Dette kan sies å være en farlig trend,
fordi troverdighet er et viktig faktor når man skal
snakke om regimets legitimitet.
Etter Talibans fall i 2001 fikk Afghanistan et nytt
regime, hvilket folk hadde store forhåpninger og
forventninger til. Folkets krav og forventninger var
blant annet frihet, politisk deltakelse, trygghet,
stabilitet, løsrivelse fra fattigdommen, sult og flukt.
I håp om at det nye regimet blir i stand til å innfri
deres forventninger, støttet folk regimet til president
Hamed Karzai. Utenom Taliban og Hikmatyar fraksjonen var
nærmest alle afghanere opptimiste til det nye styret som
kom på plass etter Bonn avtalen. Men dessverre, regimet
klarte ikke å etterkomme forventninger og kraver som
folk hadde. Når et regime ikke er i stand til å
etterkomme folkets forventninger og kraver, kan det føre
til fortvilelse og mistro til regimet. Ethvert
demokratisk styre må ha legitimitet for å kunne
fortsette å styre. Til og med et ikke-demokratisk styre
trenger en viss form for legitimitet for å kunne herske.
Dersom styresmaktene i Afghanistan ønsker å opprette ro
og orden i Afghanistan, og få et positiv omdømme blant
alle afghanere, bør de jobbe for å gjenreise tillitten
sin blant alle folkegruppene i landet. Dette kan skje
hvis og bare hvis man ser på alle afghanere som en
nasjon, og hvor alle uansett hvilken etnisk folkegruppe
eller religion de tilhører har like rettigheter og
plikter. Uten sosial rettferdighet vil den sittende
regimet neppe klare å bringe sikkerhet og stabilitet i
landet. Dessuten bør det gjøres forsøk på å få ned den
høye arbeidsledighets prosenten som sies å være over
30%, og samtidig sette tiltak mot å redusere
fattigdommen. I tillegg til disse bør regimet gripe fatt
om korrupsjon – spørsmålet og narkotikka dyrking og salg
av narkotikka. Dersom styresmaktene i Afghanistan ikke
tar hensyn til de ovennevnte punktene, vil det slite mer
av mangel på tillitt og legitimitet hos befolkningen i
helhet. Som vi vet tillitt og legitimitet gir autoritet,
noe som styresmakten kan bruke til å opprette ro og
orden i samfunnet.
Afghansk Ungdomsforening i Norge (AUN) anser
Afghanistan fortsatt som et utrygt land. Selve
hovedstaden ikke er trygg heller og vi mener at det er
urettferdig å tvangsutsende til og med de som kommer fra
Kabul. Dermed vil det være lite humant og moralsk
forsvarlig å tvangsutsende afghanere som har fått avslag
på sine asylsøknader.
Afghansk Ungdomsforening i Norge håper og forventer at
afghanere som har fått avslag, får en ny juridisk
gjennomgang og dermed får bli i Norge. Fordi de trenger
beskyttelse rett og slett.
Av: Ahmad Y. Ghulami
Styreleder i AUN
(oppdatert:27.06.06)
____________________________________________________________
Afghanske
organisasjoner og sultestreiken
Av
Mujtaba Mastoor
Yonous Sultani og Hamza Waezy, ansvarlige for de to
afghanske organisasjoner som aktivt støttet sultestreiken
gir sine meninger og synspunkter om sultestreiken.
Da asylsøkerne kom med forslaget om sultestreik under et
møte i Oslo, var vi først imot det. Grunnen var
de eventuelle helsemessige følgene. Men asylsøkerne holdte
fast og mente at dette var den eneste veien for å vekke
publikums oppmerksomhet på. Ettersom de tidligere
demonstrasjonene ble ignorert av media, sier Younos Sultani,
ansvarlig for ”Integrasjon senter for afghanske
flyktninger”.
Sultestreiken i Oslosentrum fikk stor sympati blant de
fleste afghanske familier og særlig blant afghanske
ungdommer. Men når det gjaldt afghanske foreninger og
organisasjoner var det ikke flere å merke.
- Jeg vet ikke egentlig hva var grunnen til fravær av de
andre afghanske organisasjoner i sultestreiken, men de
som var med gjorde et enormt arbeid, sier Hamza Waezy
leder for den afghanske organisasjonen Khorshid.
Han hevder at de selv kontaktet andre afghanske
organisasjoner og foreningene for å samles rundt denne
saken men uten hel. I følge ham var de streikende selv,
særlig Zahir Athari som jobbet hardest for å vekke
publikums oppmerksomhet angående aksjonen.
De eneste afghanske organisasjonene som var aktivt til
stedet under hele sultestreiken, var ”Khorshid” og
”Integrasjonssenter for afghanske flyktninger”. Begge
organisasjoner støttet aksjonen både materielt og
moralsk, de kjøpte telt, vann og andre viktige ting i
tillegg til at de både representerte asylsøkernes sak og
stod for en stor del av informasjonsspredning.
- Vi som en aktiv organisasjon ville bruke vår posisjon
for å få mest oppmerksomhet om sultestreiken. Vi
forsøkte å arrangere flere møter med norske politikere,
særlig med Arbeiderpartiet, for at de skulle legge press
på regjerningen og forandre deres politikk, sier Waezy.
- Vi sendte til og med eldre afghanere for å snakke med
ambassadøren om hva ambassaden kunne gjøre i denne
saken, men det var til ingen nytte, legger han oppgitt
til.
I strid med FN konvensjonen
Yonous Sultani fra Integrasjons senter mener at det er i
strid med FN konvensjonen at Norge returnerer disse
asylsøkerne og gjør dem om til interne flyktninger i
Afghanistan, siden de fleste kommer fra urolige steder i
landet.
Vi krevde at norske myndigheter skulle behandle
asylsøknadene annerledes. Det var blitt generalisering
av asylsøknadene, og situasjonen i Kabul ble ansett som
rolig. Dermed risikerte selv de som ikke kom fra Kabul å
returneres dit, legger Sultani til.
Ekstra soldater til Taliban
Ved tvangsretur til Afghanistan vil asylsøkerne ikke kun
møte de politiske farene men også sosiale- og økonomiske
farer. De møter flere problemer, eksempelvis tilpasning
til samfunnet etter lang tid i eksil, arbeidsledighet og
håpløshet. Det fører i sin tur til at disse unge mennene
stenges utenfor samfunnet, og deretter blir det lettere
for ekstreme miljøer som Taliban å rekruttere dem.
Dermed har den norske regjeringen ikke gjort annet enn å
støtte Taliban med 2000 ekstra soldater, mener Hamza
Waezy som også er ferdig utdannet statsviter.
Hvem vant i sultestreiken?
I følge Yonous Sultani var den alvorlige tilstanden til
de sultestreikende og den enorme støtten fra de norske
organisasjonene, særlig SU (Sosialistiskungdom) som fikk
myndighetene til å forandre tonen.
Men etter uker med sultestreik og bestrebelser er
asylsøkernes situasjon fremdeles uklar og det er
forskjellige meninger om aksjonens resultat.
Hamza Waezy ser på aksjonen som til dels vellykket og
legger til grunn flere positive følger av sultestreiken.
- Nå blir det skille mellom de som kommer fra Kabul og
de som kommer fra andre steder i Afghanistan. I tillegg
er det noen som har fått oppholdstillatelse, selv om de
er få er det allikevel en positiv forandring, sier Waezy.
I følge Sultani fikk aksjonen et positivt bilde i det
norske samfunnet og for dette gir han blant annet de
norske organisasjoners engasjement kreditt. Men han er
veldig opprørt over norske myndighetenes handling av
saken etter sultestreiken.
- Myndighetene gjør ikke som lovet, det returneres
afghanere stadig til Kabul. Selv de som kun en gang
hadde bodd eller besøkt Kabul sendes tilbake, med det
grunnlaget at de har tilknytning og nettverk der, sier
han.
- Foreløpig er omtrent 20 afghanere sendt tilbake og
dette har skapt manglende tillit til norske
myndighetenes løfter, understreker han.
Men både Waezy og Sultani er enige om en ting, og det er
at deportasjons forløp er blitt saktere og asylsøknadene
behandles individuelt nå. Dette mener de er det positive
resultatet av sultestreiken.
|
