|
|
|
|
Buzkashi…. et spill for modige folk
Av Masi Sikandari
På en stor bane, tre hundre meter lang, har flere
titalls ryttere samlet seg på sine hester i sirkel, for
å spille. En chapandaz ser andre spillere inn i øynene
for å utfordre dem til full innsats. Deltakerne kan
knapt vente med å komme i gang for å vise sin styrke og
vilje. Noen sekunder går og rytterne og hestene farer av
sted for å kjempe om seier og ære.
Hva gjør de? Hva slags lek er det? Og hvorfor er det så mange
interesserte tilskuere?
De spiller Buzkashi, afghanernes nasjonalsport. Mer enn noe
annet karakteriserer buzkashi følelse og sjelen til en
afghaner, den viser kulturen og historien til afghanere
fordi et land uten historie har ingen kultur.
Buzkashi som egentlig betyr ” geitetrekking” på norsk, ble
til i Mongolia. Denne sporten ble så berømt fordi
mongolerne brukte krigsfanger i stedet for en geit, når
de spilte for mange hundre år siden. Sporten ble
introdusert i Afghanistan da Djengez Khan, en farlig,
slem og stor leder fra Mongolia, fikk makt i store deler
av Asia i det trettende århundre.
Nord- Afghanistan er buzkashi-sportens hjem, og her har
folket et sterkt forhold til sporten. Buzkashi sesongens
høydepunkter er ved afghansk nyttår, Nawroz, som er i
slutten av mars og tidlig på høsten. De mest
spektakulære kampene finner sted i Mazar-i-Sharif og
Panshir i Jashne Istiqlal for å feire den afghanske
nasjonaldagen.
Buzkashi ser ganske enkelt ut: en halshogd, død geit eller
kalv ligger midt på banen. Lagene starter fra hver sin
sone, og det er ofte chapandazene (den mest
profesjonelle spilleren i et lag) som raskest når fram
til den døde skrotten, bøyer seg ned, røsker den opp fra
baken, legger den på seddelen foran seg og rir rundt
banen, rundt en stolpe i andre enden, og tilbake til
feltet hvor geiteskrotten dumpes. Hvis geiten blir revet
i stykker, vinner det laget som får med seg den største
biten av geiten til scoringsplassen. Og vinneren ofte
får penger eller tradisjonelle klær som belønning.
I buzkashi har ingen lov til å angripe en motspiller i armen
eller å binde geita i seletøyet som henger rundt halsen
på hesten. Det er heler ikke lov å angripe motstanderen
for fra, man må alltid angripe fra sidene. Den afghanske
olympiske føderasjonen har laget nye regler for buzkashi
i Kabul, men i nord spiller de fremdeles på den gamle
tradisjonelle måten. I Kabul er to slags feil ikke lov:
å ta tauet av hesten på motstanderen og å angripe noen
forfra. Og straffen er at spilleren eller chapandaz (den
sterkeste og mest erfarne på laget) har ikke lov å
spille neste kamp for laget sitt.
I buzkashi må det være fra 5 til15 spillere (men det kan også
være opp til flere hundre), og publikum er mest
interessert i å se på chapandazene, som er de
profesjonelle spillerne på laget. Det er ofte de som tar
tak i geita. De beste chapandazene er over førti år,
fordi det tar veldig lang tid å perfeksjonere seg, det
er rett og slett ikke spill for de svake. Spilleren må
være en god rytter. Det er ofte chapandazer som tar
kontroll i spillet, og det er normalt at en eller flere
chapandazer kjemper for å ta kontroll over geita med å
dytte hverandre og ri med seletøyet eller piske i
munnen. Buzkashi krever mye mot og styrke, og i løpet av
en kamp er det få spillere som unngår skader. Kampen
stopper ikke selv om noen dør (men ikke etter de nye
reglene). Det kan være at en hest tramper over en
spiller, men en god trent hest gjør aldri det. Det tar
fire til fem år å trene en hest og gjøre den klar for
buzekashi. En veldig god trent hest unngår kollisjoner,
selv om mesteren hans ikke gjør noe.
Det er ofte sagt at ingen andre folk er like interessert i
sin nasjonalsport som afghanere er i buzkashi. Afghansk
buzkashi er mer enn et spill. Det er som livet, der man
kjemper hardt mot mange hindre i hverdag. Den eneste
måten å lykkes i denne kampen er gjennom samarbeid og
kommunikasjon.
|
 |
|
|
|
|
|
Afghansk ungdomsforening i Norge, C/O Afghanistankomiteen i Norge,
Osterhaus gate 27, 0183 Oslo | Tlf: 481 50
570 | E-post:
webmaster@afghanyouth.no
Artiklene på AUNs nettsider står for forfatternes regning. For å
sitere oss må du oppgi kilde. |
|
